Når folket tar makten

media-versus-peopleDen som kontrollerer “ordet”, kontrollerer tankene til folk, den som kontrollerer tankene til folk, kontrollerer folket. Slik har det alltid vært, og slik vil det alltid være. For 1.000 år siden, kontrollerte Bibelen tankene til folk. For 500 år siden ble det trykkeriene sin jobb, for 80 år siden, overtok media og Hollywood. I dag står vi ovenfor enda et slikt skifte. I dag er det FOLKET sin tur!

For de som ikke forstår hva som holder på å skje, kan dette virke skremmende. Derfor er det alltid slik i begynnelsen, at de som løper i forveien til “Commanding Heights”, blir korsfestet. Dette var sant for Jesus, Gutenberg, de første journalistene, og de første samfunnskritiske bloggerne og YouTuberne.

Gunnar Håvik er en virtuell venn av meg. Jeg har aldri truffet han i det virkelige livet, likevel så stoler jeg mer på han, enn mange andre. Som mange andre, har Gunnar en historie. Deler av denne historien er trist, vond og en historie Gunnar helst skulle vært foruten. Men la han fortelle den med sine egne ord;

Hvorfor være så kjip med oss røykere?

For drøye ti års tid siden, skjedde akkurat det samme.

Jeg måtte stive av ankelen for første gang. Jeg våknet fra operasjonen, å ba sykesøsteren trille meg ut, slik at jeg fikk meg en røyk. Da fikk jeg beskjed på at her trillet de ikke folk ut slik at de fikk røyke.
Neivel, når hun gikk, så krøp jeg over i stolen atmed sengen, å fikk åpnet verandadøren. Og fikk meg en røyk.
Dette pågikk i tre dager, og det var innom et par sykesøstre og vektere, å poengterte det at det var ikke lov til å røyke på sykehuset.

Etter tre dagers tid, i kraftig morfinrus, der ingen var interessert i hva jeg mente og trengte, så kom professor emeritus Stein A. Evensen inn døren.
Han mente jeg trengte kjeft. Og det fikk jeg, så det holdt. Så når han hadde fått lirt av seg det han følte at jeg fortjente, så sa jeg at nå hadde han fått høre sykepleierne sin versjon, så nå skulle han få høre min. Det ville han ikke, hvordan det gikk med ankelen min?

Vel, når han ikke vil høre på meg og hva jeg hadde opplevd, så var ikke jeg så veldig interessert i å snakke med han. Så da sa jeg det at det ville jeg ikke snakke med han om.
Da ble Evensen enda sintere, og tok av i et raseri uten like. Han brølte at dette skulle jeg få angre på. Så snudde han på hælen, og begynte å marsjere. Med det resultat at han røsket ut ledningene fra Playstationen som lå mellom sengene og gikk opp til tv’n som hang på veggen. Da ble han helt perpleks, og visste ikke hva han skulle gjøre eller si. Så da sa sykesøsteren, som nettopp hadde sett beundrende på han mens han kjeftet meg opp, at han kunne bare gå, dette skulle han ordne opp i.

Og etter et par års tid, så fikk jeg delvis angre. Jeg knakk kragebeinet i en motorsykkelulykke i Bergen, og havnet på Haukeland. Da jeg lå der, klarte de ikke å stoppe blødningen i kragebeinet mitt.

Grunnen er det at jeg har Hemofili A. Dette er en blødersykdom, som i praksis betyr det at jeg mangler et protein i kroppen (en blodlevringsfaktor), som skal være med på å binde sammen blodplatene til en trombocytt, eller en blodplateplugg. Siden jeg mangler dette proteinet, så blir blodplatepluggen min svak. Men veldig enkelt å håndtere. Det er bare å injisere dette proteinet inn i blodbanen min, så danner jeg like sterke blodplateplugger som vanlige mennesker.
Så når jeg sa til behandlende lege på Haukeland, at jeg trengte mer blodlevringsfaktor, så mente han at jeg ikke trengte det. Da ba jeg han ringe Rikshospitalet, der spisskompetansen på blødersykdommer sitter.
Der har vi Senter for sjeldne diagnoser, muligens den gang så het det Institutt for blødere, som i samarbeid med Rikshospitalet behandler de ca 150 bløderne, av min type, som er i Norge.

Behandlende lege på Haukeland kom tilbake, og sa det at på Rikshospitalet mente de at jeg ikke trengte mer blodlevringsfaktor. Da spurte jeg han hvem det var han hadde snakket med på Rikshospitalet.

Stein Evensen.

Så enden på visen var at min mor måtte ta med seg blodlevringsfaktor med seg hjemmefra dagen etterpå, slik at jeg kunne sette dette på meg selv, på Haukeland. Først da stoppet blødningen i kragebeinet.

Men nå i februar, knakk margnaglen jeg hadde i ankelen etter avstivningen, som resulterte i betennelsereaksjon og enorme smerter.
Så jeg snakket først med Ahmed, en eller annen ortoped på Haukeland. Han gav meg fikk beskjed om at jeg kunne dra på Legevakten i Bergen, for å ta et røntgenbilde av ankelen, så kunne vi snakkes etter det.
Så jeg dro på legevakten, å la frem mitt ærend. Jeg sa til legen at han fikk ikke ta i ankelen min, jeg skulle bare ha røntgenbilde av den. Da sa han det at dette var ikke ett røntgeninstitutt, så jeg kunne bare dra meg ut. Flott, sa jeg, da ringer du Ahmed på Haukeland, å forteller han at dette ikke er et røntgeninstitutt. Da spaknet han litt, ringte og snakket med Ahmed, å tok røntgenbildene. Når han kom inn på behandlingsrommet etter å ha sett på bildene, sa han ingenting. Så jeg måtte spørre han hva det var han hadde sett på bildene? Margnaglen er brukket, sa han bare.
Ok, kunne du ordnet med en drosje til meg, slik at jeg kom meg hjem. Nei, sa han. Jeg kunne GÅ bort på bystasjonen å ta bussen hjem. I kraftig morfinrus og på krykker.
Så jeg gikk ut i resepsjonen, å ba hun som satt der, om å få tak i legavaktsjef Frank Leo van Betten, for jeg ville snakke med han. Han kom, og jeg la frem mitt problem. Han gikk inn å snakket med legen som hadde fått tatt bildene, kom ut igjen, å sa det at jeg ikke kunne få drosje, fordi hans kollega mente at jeg ikke trengte det. Jeg appellerte igjen til sunn fornuft hos han, for det vet jeg at han har. Da fikset han en drosjerekvisisjon til meg.

Dagen etterpå dro jeg på Haukeland, ble tatt i mot på akutten. Der var det to-tre leger som undersøkte meg, blant annet kirurg/ortoped Pål Høvding. Han sa det at margnaglen er brukket, skal vi bare skru den ut?
Ingen kirurg på Haukeland sykehus rører meg med kniv sa jeg, dere får sende meg på Rikshospitalet. Pål virket faktisk litt skuffet, men han sa ok, reiste seg og gikk, å ordnet papirarbeidet slik at jeg ble sendt på Rikshospitalet.

Når jeg kom til Rikshospitalet, så ble jeg innlagt, undersøkt, og behandlet med Diclocil, et antibiotika som er veldig bra mot betennelse i bein.
Kirurg Anne Gro Vreim Holm mente det at margnaglen var brukket, men stabil.

Så de nektet å fjerne den.

Det eneste de gjorde, var å fjerne en av sperreboltene som holdt margnaglen på plass, siden den stakk litt ut av ankelen. Det hadde den gjort i ca åtte år, uten at det hadde plaget meg noe nevneverdig. Men jeg fant ut det at det beste var å legge seg flat, å spille med.
Det var faktisk litt spennende, for inngrepet skjedde når jeg var våken, slik at jeg kunne følge med.
Selv om de hadde spesialbestilt verktøy fra utlandet, passet det ikke. Spesialverktøyet de hadde bestilt, var en torxbit. Skruen i ankelen var en umbraco. Men heldigvis, de hadde en umbracobit liggende på operasjonstuen. Så frøken kirurg fikk skrudd ut halve skruen, da ba jeg henne stoppe litt, slik at jeg fikk puste litt, å hente meg inn igjen. For de klarer ikke bedøve beinhinnen. Og siden skruen gikk gjennom beinhinnen, så var smerten til å ta og føle på når hun skrudde den ut.

Så jeg ble sendt hjem igjen til Bergen, fremdeles med en brukket margnagle i ankelen.
Som resulterte i en form som var meget opp og ned. Det var små perioder der jeg var nesten smertefri, men det var lange perioder der jeg spiste på morfin og Diclocil. Smertene var egentlig ikke så ille, en kroniker må ofte lære seg å leve med smerter. Men blir smertene for intense, så får en ikke sove.
Så når jeg ikke fikk sove, måtte jeg hive innpå en håndfull med morfin, å bare ligge i sengen til jeg hadde fått sove ut, og fikk kontroll på smerten igjen.

Etter to-tre måneder med dette her, så fikk jeg fastlege Benedicte Djupesland ved Os allmennpraksis til å henvende seg til Rikshospitalet igjen, skriftlig, der hun ba om at jeg måtte få fjernet margnaglen. Hun foreslo å sende meg på Kysthospitalet i Hagavik, men siden jeg har et ønske om å overleve de operasjonene jeg må utsette meg selv for, så takket jeg pent nei, og ba henne sende meg til Rikshospitalet.

Da det var gått en måneds tid, tok jeg kontakt med Geir Tjønnfjord, han som sitter å planlegger operasjoner.
Han hadde ikke fått noe brev fra fastlegen min. Så da måtte jeg ringe fastlegen min, å høre med de hva som var skjedd. De hadde visstnok skrevet feil adresse på brevet til Rikshospitalet. Det manglet et siffer i postnummeret. Bare der gikk det en ekstra måned bort.

Dette resulterte i at jeg fikk et noe betent forhold til legesekretærene som satt på forkontoret til Benedicte Djupesland. Det forholdet er nå så betent, at jeg slipper ikke til hos min egen fastlege. De er så frekk i nebbet når jeg ringer de, at dette er noe jeg har gitt fortalt om, i høye ordelag.

Og her er det vi kommer inn på maktarrogansen til de i hvit frakk. Selv om de bare sitter på et forkontor, med hvit frakk på seg, så kan de lage krøll. Såpass krøll, at jeg begynte å benytte meg av legevakten på Os i stedet for.

Den første legen jeg traff på, var en dansk kvinnelig lege. Vi braket sammen så det holdt. Jeg trengte påfyll av morfin, og det er noe med smertebehandling med morfin. De påstår det at problemet bunner i at legene på legevakten er mye borti de narkomane. Og narkomane er “smarte” mht det å skaffe seg morfin.
Så når jeg endelig hadde fått denne danske legen til å forstå at jeg ikke var narkoman, men var (missforstå meg rett) avhengig av morfin til å kontrollere smertene, presterer hun å skrive ut feil dosering. Slik som egentlig ikke jeg har noe videre greie på, så når jeg kom på apoteket, så lurte de på om dette her kunne være riktig. For dette var en størrelse på pillene som de ikke hadde på lager.
Så jeg dro hjem å så på pilleeskene som jeg hadde hjemme. Det var helt hinsides feil. Så jeg ringte opp på legevakten, å brølte i telefonen at jeg trengte en kompetent lege til å skrive ut morfin til meg. Da klarte hun endelig å skrive ut rett dosering.

Det hører med til historien, at jeg luftet dette her for en venninne av meg. Hun ble litt stram i fjeset, å kunne fortelle om når hun hadde vært i tak med denne dansken.
For hun hadde oppsøkt legevakten med krystallsyken. Denne dansken hadde mer eller mindre ignorert henne. Så etter noen dager, så hadde hun oppsøkt en annen lege. Denne legen ble lynforbanna.
Men sinne og slikt setter ikke mat på bordet. Venninnen min fikk et sykeleie med krystallsyken i fire måneder, i stedet for noen dager, høyst et par uker. Og legen fikk fortsette sine (u)gjerninger som doktor på Os.
Og jeg røk i tottene på dette kvinnemennesket på et øyeblikk. Slike doktorer bruker jeg et par sekunder på å forstå at denne legen er farlig, denne legen må jeg være forsiktig med, for hun kan ta livet av meg, hvis jeg ikke passer meg.

Hvor er kvalitetskontrollen? Hvor er myndighetene, som skal luke vekk slike doktorer?

Midt oppi det hele, prøvde jeg å øve press via fylkeslege Petter Schou i Oslo og Akershus, som Rikshospitalet ligger innunder.
Men det var lite meningsfullt. Det var ikke fylkeslegen som kontaktet Rikshospitalet en gang, det var en eller annen seksjonsjef Ingvild Aubert, og seniorrådgiver Guro Breien Westby.
Og det er vel i helsevesenet, om ikke verre, som i politivesenet. Hvis det er noen som gjør noe galt, så er det om å gjøre å dekke over for hverandre, slik at det er arrestanten/offeret/pasienten som er den tapende part, ikke de som fortjener korreks, reprimander og avskjedigelser. I verste fall hefte, altså fengsel!

Jeg sendte mail til fylkeslegen den 1 august og 11 august, hvorpå Ingvild Aubert brukte 17 dager på å reagere på, hvor hun da sendte et brev til Oslo universitetssykehus HF v/ adm. dir, der hun oversendte min første mail til Oslo universitetssykehus, og ba de ta kontakt med meg, for “å forsøke å få til en dialog og løse saken i minnelighet”, samt at fylkesmannen(ført i pennen av Ingvild Aubert fremdeles) ber om at det blir sendt en tilbakemelding til de innen tre uker om hva som har blitt gjort, og utfallet av dette.

Ca femte august mottar jeg en innkalling (datert den 29/7-15), hvor jeg blir innkalt til operasjon den 3/9. Men den 17/8-15, samme dag som Ingvild skriver til sykehusets administrerende direktør, sendes det ut en ny innkalling fra Rikshospitalet, rekommandert, ei signert.

Den innkallingen sier det at jeg skal opereres den 17/9-15.
Jeg fikk forsåvidt telefon om det i forkant. De ringte meg fra seksjon fra blodsykdommer, Rikshospitalet, å sa at operasjonen var utsatt fjorten dager. Dette blir ikke aktuelt, sa jeg, jeg er innkalt til operasjon den 3/9, og jeg FORVENTER at inngrepet blir utført den 3/9.
Jeg reiste bort på Rikshospitalet til den 3/9. Jeg ble sendt hjem igjen med uforrettet sak. Fjorten dager til med tortur. Fjorten dager til på morfin. For et enkelt inngrep, som innebar å kutte meg opp, fjerne noe skrapjern, og slå inn to kramper i hælen min.
Men ok, de fikk det gjort den 17/9…

Men så til disse to morsomme videosnuttene.
Enkelte av legene på Rikshospitalet liker ikke røykere.

Og dette prøver de å få hele verden til å rette seg etter. Stein Evensen i 08, med påfølgende komplikasjoner, og nå disse her på filmen. Dvs, det virker egentlig ikke som om de er så hypp på å gjøre noe med det. For jeg tror det at etter hvert som jeg forklarer dem hva som har skjedd, så har de myknet. De forstår faktisk det at jeg ikke har intensjoner om å røyke inne på sykehuset, men det fordrer at de hjelper meg ut, når jeg ligger nede. Jeg er ape-stein på anastetika, og ber om å bli trillet ut. De sier ja ja, men mener egentlig å si nei.

For disse legene på Rikshospitalet, har fått for seg å gå et korstog mot røykere. Den eneste røykeren som ikke er blitt jaget ned på røykeplassen, var vel kong Harald. Han var visstnok innlagt for kreft i tarmen i 2006-2007 en eller annen gang. Han fikk stå på en veranda å ta seg en røyk.

Mens Jørgen Hattemaker må først gå ut hoveddøren, over plassen, og ned i ei røykebu. Men når man ser på alle sneipene som ligger strødd rundt på plassen, og oppå bosspannene langs veggen, så er det vist ikke mange som respekterer dette røykeforbudet. Og jeg tipper at de som kjører feiebilen ser sin del av sneiper.

Og alle røyking forbudt-skiltene. Det er strødd med røyking forbudt-skilter over alt. Om at røykere bes ta hensyn til ikke-røykere, lungesyke, barn og så videre. Borte med barne- og kvinneklinikken står det noen skilt om at det er noen luftinntak der, så det bes om at det ikke røykes der. Jeg har vært bortom der, jeg ser ikke et eneste luftinntak.
Noe sier meg at luftinntakene ikke er på bakkenivå. De er nok gjerne på taket.
Lurte litt på å ta kontakt med Statsbygg

Gunnar har som mange andre engasjert seg i det jeg gjør. Som en konsekvens av mine ideer om at vi har et kollektivt ansvar til å overvåke samfunnet vi er en del av, har Gunnar selv brukt Kamerate (pun intended), i en situasjon hvor han føler seg ekstra sårbar.

I en sykehus situasjon, er man ekstra sårbar. For det første er legen “gud”, og legene er vant til å bli behandlet som “guder”. Man har sjeldent eller aldri noe man skal ha sagt, og man må pent godta at “det legen sier, det er riktig”.

Nå kan kanskje Gunnars ønske om en røyk, postoperativt, sees på som smålig av andre. Men når man har vært “ørten ganger” på sykehus, og de lover at “bare fem minutter til” , og disse minuttene blir til timer, og dager av og til, så klikker man i vinkel til slutt.

Videoen under, er egentlig dog da bare rett og slett mest komisk. For det første, selv om jeg sympatiserer med Gunnars ønske om å ta seg en røyk, så synes jeg spesielt vekterne her, er UTROLIG tålmodige med Gunnar, i hans sårbare situasjon. I tillegg, synes jeg Gunnar fortjener bonuspoeng, for en artig vri på greia si, ved å spille Jannicke Jarlums “Svake Menneske” i bakgrunnen. Noe som egentlig bare gjør situasjonen komisk 😀

PS!
Før du ser videoen under. Noen av disse menneskene synes jeg fortjener LØNNSFORHØYELSE for deres fantastiske behandling av en mann, som i sivil ulydighet mot overmakten, til slutt velger å fyre seg en røyk, inne på sykehuset, i frustrasjon over at ingen gadd å trille han ut. Andre dog, vel, “not so much”. Jeg regner dog med at du klarer å skjønne hvem som er hvem her, uten at jeg behøver å fortelle deg noe mer … 😉

Her er YouTube kanalen til Gunnar, hvis du ønsker å følge med på hva en ANNEN Korrupsjonsjeger gjør 🙂

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s